Manifestet. Kritikerseminaret på Lillehammer 29. og 30. mai 2008

Tema for årets festival var «fremtiden». Da årets arrangementskomité begynte å tenke innenfor denne tematiske rammen, fant vi ut av vi ønsket å se på fremtiden i mulighetenes lys, se etter alternativer til alle de dystre framtidsvisjonene. Derfor rettet vi oppmerksomheten mot (kunst)manifestet, en sjanger preget av handlekraft og vilje til aktivt å jobbe mot en bedre framtid – eller i alle fall å vise mulighetene for en annerledes framtid. «There is no such thing as a modest manifesto» hevdet Mary Ann Caws i åpningsforedraget under seminaret. For oss har dette vært det mest fascinerende og inspirerende med å jobbe med manifestet: Det befriende ved denne mangelen på forbehold, beskjedenhet, forsiktighet, modifikasjon. De slående spissformuleringene man ikke får klart for seg om er skrevet med glimt i øyet eller i fantasisk gravalvor. Den høylytte skråsikkerheten, som oppleves som nærmest noe eksotisk, så uendelig fjernt fra vår egen generasjon – eller kanskje ikke likevel? De i alt seks inviterte foredragsholderne var nemlig lite villige til å behandle manifestet som en utelukkende historisk sjanger, og etter to dager med foredrag og kommentarer var det også klart at sjangeren var mer kompleks enn vi først hadde tenkt.

Alle bidragene i årets seminar er publisert i tidsskriftet Kritikeren, som utgis på nett av Norsk kritikerlag, og kan der leses i sin helhet her.

Under følger et kort referat fra hver dag.

Dag 1 (29. mai)
Til å åpne ballet hadde vi invitert en grand old lady, sjeldent kunnskapsrik og desto mer sjarmerende, professor Mary Ann Caws ved City University i New York. Hun er nok mest kjent for sine arbeider med fransk surrealisme, men har også redigert den største antologien av modernistiske manifester som er utgitt, bestående av over 200 manifester fra forskjellige land: MANIFESTO. A century of Isms, Modernist Manifestos and Statements (University of Nebraska Press, 2001). På grunn av den store interessen for denne boka, er hun nå i gang med en oppfølger: More Manifestos.

I åpningsforelesningen tok Caws utgangspunkt i at hun opprinnelig – i arbeidet med den første boka om manifester – hadde interessert seg for kunstmanifestet som en modernistisk og historisk sjanger, lagt til en relativt begrenset tidsperiode (fra 1909 til 1924, fra Marinettis futuristiske manifest til det første surrealistiske manifestet), og beskrev deretter flere kjennetegn ved sjangeren, som at manifestet alltid ligner en gigantisk plakat, den peker på seg selv og sier: «Se! Nå! Her!» Manifestet er høylytt og fullt av indre motsetninger. Det er alltid, evig i et her og nå, i øyeblikket, alltid i opposisjon til fortiden, som den likevel alltid bygger på og oppfinner på nytt. Og manifestet er kollektivt, selv om det godt kan være laget av en person, går det fra et «jeg mener» eller «vi mener» mot et du. Å få andre med, er selve saken, «as if it were always to move from a credo to a hymn».

Nå som hun arbeidet med sjangeren sju år senere, var hun på vei bort fra å begrense sjangeren til en bestemt periode, og slo fast at: «The manifesto moment, I now think, is not over and done with: perhaps, starting always today, it is always in its prime. Why shouldn’t we consider that it is right now again and starting over? At its height, it is at once about undoing pastness and absolutely new. So, if it is all about newness every time, its time, our time, is now.»

Foredraget bestod også av fine og korte presentasjoner av Caws personlige manifest-favoritter, fra begynnelsen av forrige århundre til begynnelsen av vårt eget. I alle fall for oss gjorde disse presentasjonene det tydelig at manifester har et fleksibelt, foranderlig uttrykk. De må ikke en gang være laget av ord. Det siste eksemplet hun trakk fram var et hus!

En bekreftelse på at manifestet lever videre, fikk vi av de neste foredragsholderne, Kritikerlagets leder, Leif Høghaug, og Elling Borgersrud fra hip hop gruppa Gatas Parlament.

Leif Høghaug skrev i 2003 et kritikk-manifest i Krit.sirkelen, som Kritikerlagets tidsskrift da het. I anledning Kritikerlagets 10-årsjubileum i år, har han skrevet et nytt kritisk manifest om kritikkens framtidige muligheter og nødvendighet som han presenterte i 26 punkter.

At Elling Borgersrud knapt nevnte manifest med et ord i sitt ord var ikke påtrengende plagsomt, for foredraget kunne i seg selv oppleves som et manifest og viste dermed i praksis at høylytte oppfordringer til handling og endring av historiens gang ikke er over.

Dag 2 (30. mai)
Andre dag skulle også presentere tre svært ulike innlegg, men som alle hadde det til felles at de tok opp spørsmålet om manifester angår oss i dag, eller om det først og fremst er en historisk sjanger.

Dagen åpnet med et foredrag av den russiske kunstneren Dmitry Vilensky fra det russiske kunstnerkollektivet Chto delat (What is to be done), som arbeider mye med manifester, se også: www.chtodelat.org – nettstedet er tospråklig: engelsk og russisk.

I likhet med Caws understreket Vilenskys manifestets karakter av å være handling framfor å la sjangeren defineres av et bestemt innhold: dette er tekster som synes å si «vi må handle her og nå» og deres poesi er at de bruker retoriske og litterære virkemidler til å stille spørsmål ved det rådende og dominerende. Men i større grad enn Caws understreket han hvordan manifestet er kjennetegnet av at kunst, teknologi og sosiale endringer inngår i en sammenheng. Foredraget til Vilensky kom i stor grad til å handle om hva som er avantgarde i dag, hvordan den både skiller seg fra og samtidig fornyer virkemidler fra tidligere avantgarde, for manifestet er uløselig knyttet til spørsmålet om også avantgardens fremtid, mente Vilensky.

Han tok utgangspunkt i at den rådende teoretiske oppfatningen i dag synes å være at manifester og avantgarde er ”døde” eller ”historiske” sjangre, og at – med et sitat av John Roberts – «[…] there is no radical convergence between art, technology and social transformation; art has long thrown off its utopian zeal and the mythos of universal human emancipation. Forget the manifestos and avant-garde!”.

Men Vilensky viste i foredraget sitt at side om side med denne oppfatningen, kan man i samtiden se en rekke kunstutstillinger og kunstarrangement som er kollektive i sin karakter og som forener ny teknologi (spesielt den digitale), krav om sosiale endringer og kunstnerisk virksomhet. I praksis er med andre ord avantgarden og manifestet ikke helt døde og begravd.

Etter lunsj og besøk til parken og arrangementene der for mange av seminarets deltakere, hadde vi to nordiske tidsskriftredaktører på talerstolen om ettermiddagen: Ellef Prestsæter, redaktør i Rett Kopi, og Danjel Andersson, redaktør i det svenske teatertidsskriftet Visslingar och Rop, som i henholdsvis 2007 og 2006 utga temanummer om manifester. De var bedt om å svare på spørsmålet: «Hvorfor bry seg om manifester i dag?»

«Det er det nye som noe radikalt annerledes manifester gestikulerer mot. […] Det lesningen av manifester kan minne oss om, er imidlertid at historien er prinsipielt sett åpen, og som sådan i stand til å overraske oss,» hevdet Prestsæter i sitt foredrag. Som Vilensky presenterte også Prestsæter nåtidige teoretikere for hvem sjangeren manifest er død, og gikk som både Caws og Vilensky bakover i tid for å finne forklaringer på hvorfor sjangeren likevel kan slå tilbake fra under jordskorpen og har mer enn bare akademisk og historisk interesse. Kanskje tydeligere enn noen av de andre foredragsholderne knyttet han manifestsjangeren til en bestemt erfaring av tid, til erfaringen av modernitet og det nye. Modernitetens tidserfaring (og dermed også manifestet som en av dens sjangre per excellence) knyttet han med referanser til den britiske filosofen Osborne til «navnet på en spesifikk erfaring av historisk tid, en negasjonens temporale logikk som prioriterer nået på bekostning av fortiden og fremtiden fremfor nået, ’det nyes logikk’» og til Adornos sitat om at «Det nye er en blind flekk, like tomt som når en bare sier ‘det der’». Manifestet kan peke mot hva som helst, noe de utallige manifestene i det tjuende århundres manifester viser oss (kommunistiske, surrealistiske, fascistiske osv.) Selve det nye er altså ikke gitt: «Det nye er lengselen etter det nye, ikke det nye selv.» (Adorno)

Hvert nye manifest gjør med andre ord opprør mot ideen om at et bare en historisk utvikling er mulig («historien er død») og at bare ett alternativ har livets rett («enten er du mot oss, eller så er du med oss»), og er kanskje bare av den grunn noe vi skulle bry oss med i dag.

Som siste foredragsholder entret Danjel Andersson scenen. Der foredragene til Vilensky og Prestsæter delvis var tungt teoretisk funderte, tok Andersson et mer hverdagslig og nåtidig perspektiv: nemlig den svenske teatersituasjonen anno 2008. Vi trenger manifester, syntes han å si, fordi vår egen teatertid er så lite manifest. Der manifestet tar stilling og er polemisk og visjonært, er dagens teaterscene karakterisert av et pragmatisk og lite visjonært syn der alle skal få sitt, men der ingen får noe som egentlig betyr noe. Andersson var med andre ord ikke så opptatt av å ”låse” sjangeren til noen bestemte kjennetegn («det kan være kort og langt, poetisk eller rett på sak») eller til en bestemt tidserfaring, men til at manifester «er skrevet i blod»: De er på alvor, de vil noe og er kanskje også desperate, laget av de som står utenfor og som ikke har sjanse til å bli en del av etablissementet. Det er derfor vi trenger dem: «Ja ni hör själva det är en längtan efter något annat. Ett utrymme att få konstnärer att uttrycka en konstnärlig vilja, ett sätt att nerteckna en vision.»

(I parentes bemerket kunne Anderssons innlegg med minimale endringer vært en del av sommerens norske kulturdebatt om offentlig kulturstøtte. Bl.a. skrev Ingunn Økland en kommentar i Aftenposten som i sine konklusjoner kunne minne om Anderssons, nemlig at vi må kunne diskutere om offentlig støtte bidrar til et selvfornøyd og noe forspist kulturliv der ingenting egentlig står på spill. Les Øklands kommentar «Pengestøtte med bismak»: http://www.aftenposten.no/kul_und/article2568159.ece)

Etter innleggene ble seminaret avsluttet med en times samtale mellom Andersson og Prestsæter, og publikum. Det er i det hele tatt stor grunn til å takke publikummet under årets seminar. De bidro under alle foredragene med entusiasme, oppklarende spørsmål og utfyllende kommentarer. Seminaret hadde definitivt ikke blitt det samme uten dem og viser at slike møteplasser åpner opp for et samvær som aldri helt kan fanges opp av referater eller tidskrift. Som med manifester så gjelder regelen «Se! Nå! Her!» også for et vellykket seminar.

PRESSEDEKNING
Dmitry Vilensky og Ellef Prestsæter ble intervjuet av programmet Utopia på NRK P2 i etterkant av seminaret. Det ble sendt første gang 7. juni 2008 og kan høres på nettradio her.

Elling Borgersrud ble intervjuet i Aftenposten i forbindelse med seminaret (ikke tilgjengelig på nett).

Det stod også en notis i Klassekampen da foredragene ble publisert i Kritikeren (ikke tilgjengelig på nett).