Kritikerlaget

Mer penger gir bedre kritikk

I en kommentar i Aftenposten torsdag 11. mars hevdet kritiker Atle Christiansen at «Idealet for Kritikerlaget er den langsomme kritikeren», og mente at «Det er synd at den hurtige og tabloide kritikeren ikke er mer verdsatt». Søndag 21. mars brakte avisen Norsk kritikerlags leder Anne Schäffers svar til Christiansen. Innlegget som kom på trykk i Aftenposten var imidlertid en sterkt forkortet versjon av Schäffers opprinnelige artikkel, som vi bringer i sin helhet her. I denne artikkelen understreker hun at Norsk kritikerlag arbeider for alle medlemmene sine, og at laget arbeider for å bedre rammebetingelsene for kritikken – enten den er hurtig og tabloid eller lang og ettertenksom.

Anne Schäffer 22. mars 2010 LitteraturØkonomiPriserDebatt
Anne sch

Av Anne Schäffer, leder Norsk kritikerlag

I en kommentar 11. mars skriver Aftenpostens nye litteraturanmelder Atle Christiansen at «Langsomhet er et kvalitetskriterium for Kritikerlaget». Han henviser til juryens tale til Årets litteraturkritiker, Tor Eystein Øverås, som nylig fikk prisen for sin anmeldervirksomhet blant annet i Klassekampen og Morgenbladet.
Juryen ønsket ganske riktig i år å hedre den langsomme kritikken, og avisene Øverås skriver for, er gode eksempler på at det er mulig å sette av tid og plass til kritikk. Årets valg kan imidlertid også ses som en politisk ytring, i den forstand at juryen ville sette fokus på kritikernes arbeidsvilkår. Men juryen, som er valgt av arbeidsutvalget i litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, leser og vurderer både korte og lange kritikker – og velger ut fra det. De bestreber seg på å dekke Norge geografisk når det gjelder litteraturanmeldelser i aviser, radio og tv, tidsskrifter og nettbasert kritikk.

I sin takketale understreket Øverås at det paradoksalt nok var et treårig arbeidsstipend han hadde som forfatter, som gjorde det mulig for ham å skrive kritikkene han ble hedret for.

Norsk kritikerlag er en interesseorganisasjon for kritikere av teater, musikk, dans, litteratur og kunst. Våre kritikere dekker alle format – fra tabloidaviser til fagtidsskrift. Vi arbeider for at norske kritikere skal få flere enn det ene statlige arbeidsstipendet vi nå deler med filmkritikerne. Med stipend kan vi kjøpe oss tid og albuerom til å skrive gode, kvalifiserte og grundige vurderinger av ulike kunst- og uttrykksformer, og publisere det i ulike kanaler. Gjennom blant annet innkjøpsordningene for litteratur finansierer Staten utgangspunktet for vår kritikk. Vi ønsker flere økonomiske støtteordninger, slik at vi bedre kan gjøre jobben vår som er å skrive kritikk, enten det er i aviser eller tidsskrifter. Da kan vi bedre skrive den raske anmeldelsen når det kreves.

For vi trenger tid til fordypning, både når vi skriver for langsomme medier slik som Dag og tid, Morgenbladet og Vinduet (der Atle Christiansen forøvrig var virksom da han fikk prisen Årets litteraturkritiker i 1995) og når vi anmelder i dagsaviser – som i Stavanger Aftenblad og Aftenposten, der prisvinnerne for henholdsvis 2009 og 2008 er fast tilknyttede frilansere.

Norsk kritikerlag arbeider for alle medlemmene sine – derfor kunne vi nylig lyse ut to privatfinansierte stipend; et arbeidsstipend fra Fritt ord, og et prosjektstipend for sakprosakritikk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – primært rettet mot kritikere i dagspresse.

Vi fortsetter arbeidet for å bedre rammebetingelsene for kritikken – enten den er hurtig og tabloid eller lang og ettertenksom. I dagspressen handler litteraturkritikk ofte om å lese og skrive fort, der følger jeg Atle Christiansen. Men det er vanskelig å se at det å skrive unyanserte anmeldelser er et mål i seg selv, slik Christiansen hevder. Aviskritikken kan bli enda bedre på egne premisser ved at den betales bedre. Da får kritikeren råd til å fordype seg i spesialområder og kan derfra hente bakgrunnsstoff til de anmeldelsene som lanseres som nyhet, kjapt og spissformulert. Avisanmeldelsene setter ofte dagsorden for samtalene i det offentlige rom, og det skal de fremdeles gjøre. Vi i Norsk kritikerlag fortsetter vårt arbeid for å styrke kritikken; ved å lønne og belønne den, slik at styrken i samtalene heves ytterligere – og ikke overdøves av lanseringsstøy.