Kokkin vs Dagens Næringsliv, ankesaken til lagmannsretten

Saken gikk over to dager og denne artikkelen bygger på rettens første dag og de to partenes prosedyrer.
Tvisten mellom Kokkin som var frilanser i Dagens Næringsliv fra 1992?2001 og avisen er prinsipelt viktig for opphavsrettighetsorganisasjonene. <LINK http://www.lino-org.no/ top>LINO som forvalter rettighetene ved digital publisering for medlemmer i Norsk kritikerlag og <LINK http://www.nffo.no/index.asp>NFF, er i anledning saken en viktig støttespiller. Motparten, i retten representert ved advokat <LINK http://www.jusnytt.no/hm/artikler/tolkningog_injurier top>Vidar Strømme og redaktør Gry Egenes, hadde på sin side innkalt en representant fra Mediearkivet som et av sine vitner.
Det var Jan Kokkins advokat, <LINK http://www.kulturadvokatene.no/>Eirik Djønne, som også utformet kravet mot avisen i mars 2001, som førte saken i Lagmannsretten.
Nytt siden sist, da <LINK http://www.kritikerlaget.no/index.php?id=6&txttnews[swords]=Kokkin&tx_ttnews[pointer]=1&tx_ttnews[tt_news]=75&tx_ttnews[backPid]=83&cHash=673cf9f285 top>saken var oppe i tingretten, er en innsnevring av søksmålet. Det omfatter ikke lenger publisering av Kokkins artikler i DNs nettavis. Dette har, mot hva man tidligere antok, likevel ikke funnet sted. I dag er saken spisset mot avisens bruk av Mediearkivet som en platform for videresalg av samtlige saker som har vært publisert i avisens papirutgaver.

Mediearkivet og Retriever er det samme, men kalles fremdeles <LINK http://www.skolewebben.no/modules.php?op=modload&name=Sections&file=index&req=Previewarticle&artid=242&retur=1 _top>A-tekst da det var Aftenposten som i sin tid opprettet arkivtjenesten. Arkivets brukergrensesnitt ble sterkt utvidet i 1997 i og med at det ble tilgjengelig på nettet. Det er i dag Schibstedt som eier Mediearkivet gjennom Retriever Norge A/S. Nitten norske aviser gjør alt sitt stoff tilgjengelig her. Mediearkivet har mediehus, utdannelsesinstitusjoner, offentlige etater samt noen enkeltpersoner på kundelisten. Minstesatsene er en månedsavgift på 1500 kroner for institusjoner, stykkprisen per nedlastede artikler er omkring 15 kroner. Det påhviler den enkelte avis å klarere rettighetene til Mediearkivets produkter. I Mediearkivet/ Retriever inngår også <LINK http://www.skolewebben.no/modules.php?op=modload&name=Sections&file=index&req=Previewarticle&artid=240&retur=1 _top>DNs arkiv som er tilgjengelig med utgavene helt tilbake til mai 1988.

Tvisten i lagmannsretten står om DNs lagring av de artiklene Kokkin helt tilbake til 1992 leverte som frilanser. Ettersom Kokkin ikke har overdratt rettighetene for slikt bruk til DN, er DNs bruk urettmessig da de videreselges til en tredjepart. Kokkin hevder at denne lagringen har skjedd uten at han har avgitt eksplisitt samtykke til det og uten at en ny avtale ble fremlagt ham fra DNs side. Det er således heller ikke gitt noen kompensasjon for slik bruk. I retten lærte man av advokat Djønnes prosedyre at Aftenposten ga kr 20 i kompensasjon for denne bruken den gang A-tekst ble opprettet. Prisen ble siden justert i henhold til den faktiske avkastningen som ble noe mindre enn antatt. Djønne fremholdt at det, verken i 1988 da Atekst ble opprettet, eller siden, er truffet noen tilsvarende avtale om kompensasjon for videreslg mellom DN og avisens skribenter.
Jan Kokkin hevder at han ikke var klar over at arbeidene hans ble lagret og gjort tilgjengelig gjennom Mediearkivet, men først i anledningen saken i tingretten ble klar over at hans artikler helt tilbake til 1992 var blitt lagret på, og fremdeles gjøres tilgjengelige gjennom, Mediearkivet. DN hevder at lagring i Mediearkivet / DN-arkiv var en implisitt del av å levere stoff til DN-papir, og dette var noe «alle visste» eller burde vite. DNs advokat hevdet òg at kompensasjonen for dette var innbakt i honorarene. Redaktør Egenes hevdet at avisens ønske om overdragelse av rettigheter til digital utnyttelse uten ytterligere kompensasjon ble fremstilt overfor Kokkin som et ultimatum da uenighet om rettigheter ble bragt for en dag i 1998. DNs advokat Strømme fremførte at Kokkin ved å fortsette å levere artikler til avisen også implisitt gikk med på vilkårene som DN stilte.
Til dette kommenterte dommeren om dette ikke like gjerne kunne snus rundt og av DN tolkes dithen at avisen ved å trykke Kokkins tekster implisitt aksepterte hans betingelser for oppdragene.
Dom i saken faller i november. Opphavsrettigheter og digital lagring og tilgjengelggjøring av verker, særlig de som er produsert av frilansere, er fortsatt er et uklart juridisk område og dommen vil kunne få betydning for lignende tvister. Det kan berøre mange ettersom det nok er regelen snarere enn unntaket at frilansere leverer stoff for publisering uten at det er inngått eksplisitte eller skriftlige avtaler som avgrenser digital viderebruk. Sedvane åpner i dag imidlertid for at nettavisene automatisk får adgang til å publisere materialet i papiravisene uten ytterligere klarering av rettigheter.
Kokkin skrev i perioden 1992-2001 ukentlige anmeldelser for avisen og har i perioden fått litt over en million kroner i honorar for dette. Kravet som stilles er på 25% av det opprinnelige honoraret.
På spørsmål fra advokat Djønne svarte Gry Egenes fra vitneboksen negativt på om hun kunne huske å ha hatt noen innledende (og forebyggende) samtale om frilansavtalen da hun, som avisens redaksjonssekretær i 1996 tiltrådte stillingen som redaktør og ble Kokkins overordnede. Egenes kunne heller ikke erindre å ha hatt slike samtaler med sin forgjenger. Dette illustrerer forsåvidt godt det juridiske avtalemessige vakumet mange frilansere såvel som deres oppdragsgivere svever i innenfor mediebransjen.
At en frilanser og en oppdragsgiver hadde uklare avtaler gikk nettopp i en frilansers favør da <LINK http://www.hoyesterett.no/news/4791.asp _top>Høyesterett i 2001 dømte Posten i en sak om en frimerkekunstners eiendomsrett til prøvetrykk som var utført som del av et frilansarbeid. Posten ble ansett som den sterkeste parten i avtaleforholdet og måtte derfor også bære belastningen ved ikke å ha inngått en mer ettertrykkelig avtale.
Svenske domstoler har også hatt flere saker der skribenten har fått medhold, og som kan kaste lys over Kokkinsaken. Dessuten har dr. juris <LINK http://www.jus.uio.no/ifp/ansattesider/ansatte/rognstad.html _top>Ole-Andreas Rognstad levert en <LINK http://www.kritikerlaget.no/index.php?id=6&txttnews[swords]=Kokkin&tx_ttnews[tt_news]=78&tx_ttnews[backPid]=83&cHash=3e72e67e4c _top>utredning på oppdrag fra <LINK http://www.pressehistorisk.no/ _top>Norsk pressehistorisk forening, som omhandler anvendelsen av det eksisterende avtaleverket på området. Dette avtaleverket kan tre inn med en viss automatikk når klare avtaler ikke foreligger, men Rognstads konklusjon er at dette feltet er preget av store uklarheter og i dag formelig inviterer til tvister og konflikter av den art Kokkin-saken representerer. Med andre ord er ikke forholdene stort bedre for skribenter som leverer verk i ansettelsesforhold.
Hvis Kokkin får medhold må retten ta stilling til rimelig kompensasjon såvel som erstatning for urettmessig bruk.