Kritikerlaget

Kritikersalong om samtidsdans under Festspillene i Bergen

«Hva er norsk samtidsdans?», spurte Norsk kritikerlag på det årlige debattmøte under Festspillene i Bergen 2010. Debatten trakk 30 tilhørere til Logen Bar og ble filmet av NRK da Frikars Hallgrim Hansegård deltok i panelet.

Kritikerlaget 11. juni 2010 DansReferater
Ingress

Rapport fra debattmøte på Festspillene 5. juni i Logen bar, Bergen
Av Sidsel Pape, leder i AU, TMD

Utgangspunktet for det årlige debattmøtet var begrepet «samtidsdans». Det sceniske dansemiljøet bruker begrepet til å beskrive både en sjanger, en epoke og metoder eller rammer for danseundervisning og koreografi. I tillegg brukes «samtidsdans» bokstavelig talt om all scenisk dans som settes opp i vår samtid. Kort og godt er det gått inflasjon i samtidsdansbegrepet!? Dette postulerte og spurte arrangørene Anette Sture Iversen, innleid fra dansemiljøet, og Sidsel Pape, leder av AU for TMD.

Debatten ble nennsomt ledet av teaterviter og dansekritiker, Melanie Fieldseth. I panelet satt Hallgrim Hansegård, koreograf/dansekunstner i Frikar Dance Company, Alan Lucien Øyen, Koreograf/regissør i Winter guests og Suzanne Bjørneboe, høgskolelektor og studieleder for Balletthøgskolen, KhiO. Fra Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, deltok kunstnerisk leder Bruno Heynderickx. Kompaniets direktør, Tone Tjemsland, oversatte for Heynderickx.

Debatten startet med personlige, informative og velformulerte innledninger fra samtlige panelister. Etter runden kunne Fieldseth konstatere at det tegnet seg fire overordnende definisjoner av begrepet «samtidsdans»: 1) Implisitte kvalitetskriterier, underforståtte kvalifikasjoner for samtidsdans. 2) Mandat eller makt til å fylle begrepet med innhold, benytte og dermed definere begrepet. 3) En spesifikk dansesjanger, -form eller -stil, oppstått i en spesifikk epoke. 4) Metoder eller rettere, verktøy og oppskrifter, for å skape dansekunst.

Forskjellige ståsteder

Øyen foreslo humoristisk at «samtidsdans» kunne ses som en «oppskrift» for dansemakeri der litt dans, litt video og litt nakenhet ble slått sammen og satt på scenen. Øyen var forøvrig opptatt av at definisjonen «samtidsdans» først og fremst er nyttig og nødvendig for publikum som trenger hjelp med å velge mellom og fortolke kulturelle ytringer. Han mente at det måtte være forvirrende å møte på så forskjellige danseuttrykk som alle sorteres under «samtidsdans»: Danseforestillinger med nakne kropper og film (dans), danseforestillinger fri for dans (ikke-dans) eller svært danseriske forestillinger (dans-dans). Øyen mente også at samtidsdans skiller seg fra annen dansekunst ved at det er konseptuelt, altså laget på et visst idégrunnlag.

Øyens synspunkt om formidling av dansekunst, les hjelp til publikum, ble underbygget av politiker og kulturbyråd Harald Victor Hove, som forslo at samtidsdans kunne defineres som den dansekunst som «ikke er ferdig tygget». Under oppklaring kunne det utygde forstås som den dansekunst som ikke gir seg ut for å svare på alt, men som er åpen for publikums personlige tolkninger. Ikke minst kunne tilskuere ha nytte av å på forhånd vite om de skulle betrakte en forestilling med blikk for å finne mening selv, i motsetning til å la seg fortelle en «historie».

I samme gate forsto Heynderickx «samtidsdans» som en dansekunst bestående av mange lag med mening og dermed åpnere for fortolkning enn mer endimensjonale uttrykk. Heynderickx latet til å benytte en definisjon av begrepet der Norges nasjonale kompani for samtidsdans, NCB, hadde fått mandat til og dermed kunne betraktes som forvalter av samtidsdans med definisjonsmakt over begrepets innhold. På spørsmål om han så på samtidsdans som en spesifikk estetikk, svarte kompaniets leder lite.

Bjørneboe foreslo at «samtidsdans» oppsto i Norge midt på 1990-tallet for å tydeliggjøre et annet eller nytt anliggende i dansekunsten. Hun holdt et informativt innlegg om den sceniske dansens historiske utvikling. «Samtidsdans» i Bjørneboes forståelse, var på en ny form for utforskning og et behov for å definere nye retninger både i forholdet til bevegelse, form og idémessig innhold. En større kontakt og innflytelse fra europeiske miljøer, festivaler, nettverk og produsenter, oppsto. Mot slutten av 1990-tallet skjedde en boom i norsk koreografi og i det såkalte frigruppemiljøet. Det vokste fram en bevissthet om den medskapende danseren. Improvisasjon som idé og metode i utviklingen av nye verk ble brukt mer og mer av koreografer og ble et viktig fokus i utdanningen. Individet og det personlige uttrykket fikk mer plass, og ideen om danseren og kroppen som et estetisk objekt ble brutt. De aller fleste av koreografistudentene kommer fra samtidsutdanninger og arbeider i et samtidsrelatert uttrykk og form, hevdet Bjørneboe.

Hansegård var opptatt av de implisitte kvalitetskriteriene for dansekunst generelt og hvem som definerer innholdet av begrepet. Han hevdet at hva som havner innenfor og utenfor termen, sto mye på kritikerstanden. Hansegård ville at verken «dansekunst» eller «samtidsdans» som sådan skulle være vurderingskriterier for kulturelle ytringer av dans. Han var opptatt av å fri seg fra kategoriene og uinteressert i hvorvidt hans arbeid karakteriseres som samtidsdans eller ei.

Konsensus

Før debatten startet arrangørene ut med følgende spørsmål: Er samtidsdans samtidig? Er samtidsdans et særnorsk fenomen? Hvem definerer hva som er samtidsdans i Norge i dag og på hvilket grunnlag? Kan vi i det hele tatt benytte begrepet lenger? Hvilke alternativer finnes? Flere i salen hang seg på ideen om at «samtidsdans» må forstås som den dansekunst som krever publikums egen fortolkning.

Etter at debatten hadde gått i to timer satt jeg igjen med flere spørsmål enn før start: Hvem definerer «samtidsdans» i hvilke epoker? Hvem bør definere og med hensyn til hvem? Er det koreografer, kompanier, kritikere, kulturrådet og/eller kommersen som definerer? Definerer disse for publikum eller for pengenes skyld? Hvem, hvor og hvordan lages samtidsdans? Står det konkrete metoder eller abstrakt filosofi bak? Hva har samtidsdans med dans å gjøre? Bør fenomenet kalles dans, dans-dans, ikke-dans eller kun kunst? Samtidig gikk jeg ut av Logen bar og var svært fornøyd med at et saklig og velformulert panel hadde belyst så mange fasetter av et begrep som åpenbart behøver nyansering og nye tolkninger.

Arrangører: Norsk kritikerlag og Festspillene i Bergen
Støttet av: Fritt ord og Norsk Kulturfond

Bilder

Panel
Bilde
Bilde2