Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste voksenbok 2009 til Tomas Espedal

Tomas Espedal får Kritikerprisen for beste voksenbok 2009 for romanen Imot kunsten (notatbøkene).

Kritikerlaget 4. mars 2010 LitteraturPriser
Espedal_Kritikerprisene 2009 036

Tale ved Margunn Vikingstad ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 4. mars 2010.

Dei nominerte til Kritikarprisen for beste vaksenbok 2009 er i alfabetisk rekkjefølgje:

  • Tomas Espedal for: Imot kunsten (notatbøkene), Gyldendal.
  • Kjartan Fløgstad for: Grense Jakobsel, Gyldendal.
  • Karl Ove Knausgård for: Min kamp. Første bok, Oktober.
  • Ingrid Storholmen for: Tsjernobylfortellinger, Aschehoug.

Kritikarprisen for beste vaksenbok 2009 går til eit poetisk og særmerkt skriveprosjekt. Det er ei beretning om ei slekts historie, om å skrive og arbeide, om å flytte eller bli verande, og det er eit skrift til ei mor. Verket kan seiast å gå til åtak på kunsten og er samstundes eit tydeleg skrift for kunsten. Det er personleg, sjølvbiografisk, til tider hudlaust. Boka fekk mange kritikarar til å hente fram rosande ord, her ei kort saksing: «En av de vakreste, viktigste bøkene jeg har lest på mange år, skrevet så presist, så gjennomført dyktig, så lydløst eksplosivt», skriv Johan Harstad i Klassekampen. «Våre største sorger og kvaler, de individuelle erfaringene som i kunsten ofte blir fattige, finner et eget språk, skriv Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende karakteriserer verket som «et glimrende stykke arbeid som ikke foretar enkle, kunstferdige snarveier, og derfor blir bunnsolid.»

Jeg vil bo i mitt navn er tittelen på ei av dei første bøkene i forfattarskapen til årets kritikarprisvinnar. «Biografi. Byer. Drømmer. Erindring. Eventyr. Forelskelse. Forstyrrelse. Fotografi. Fragment. Fremtid. Glemsel. Hukommelse. Kjærlighet. Løgn. Melankoli. Natur. Portretter. Regn. Roman. Sitater. Språk. Stillhet.» er nokre av substantiva som utgjer vaskesetelen på omslaget av boka. Med årets verk held forfattaren fram med eit poetisk, originalt og biografisk skriveprosjekt. Eg seier «held fram med» fordi fleire av bøkene i denne forfattarskapen legg seg naturleg inntil kvarandre i tema og form, som om kvar ny bok er eit nytt rom, med dører på gløtt mellom. Og eg seier «skriveprosjekt» fordi prosaen i denne forfattarskapen ser ut til å vere ei jamn, stadig undersøking og utprøving, eit samanhengande arbeid, som tidlegare titlar og sjangernemningar understrekar: Biografi (glemsel), Dagbok (epitafer) og Brev (et forsøk).

«Vi har det til felles, min datter og jeg, at vi begge har mistet mødrene våre» skriv forfattaren og skildrar videre korleis han nærmast som eit barn prøver å trøyste dottera med orda «vi har ingen mor» når ho òg mistar mor si. Slik viser forfattaren inn til sorga, det sjølvsentrerte, til ein far, eller ein son, som er full av eigne lengsler, sakn, og til ein far som ønskjer å vere mor. Parallelt med sorga over dei som er borte og dei som vil kome til å bli borte ligg ei redsle for at alt skal kollapse. Men ingenting skjer og i denne freden, i denne ventetida begynner eg-et å skrive. I skrifta blir den skrivande omforma til ei mor, si eiga mor, sin eigen far.

Jeg skal aldri bli som min mor, sa hun til meg, gjentatte ganger; jeg skal aldri bli mot deg slik min mor var mot meg, det har jeg bestemt meg for, sa hun. Hun var den vanskeligste og strengeste personen jeg noensinne har kjent; hun ble akkurat slik hun sa at hun ikke skulle bli. Hun ble som sin egen mor, kanskje verre, jeg vet ikke, det er vanskelig å måle i kjærlighet og strenghet. Jeg får ofte høre at jeg ligner min mor. Man sier ofte, det sies gjerne at jeg er blitt som henne, det er påfallende hvor like vi er, i utseende og temperament, sies det. Min far sier: du er akkurat som din mor. Like vanskelig og egenrådig, like uberegnelig og hissig, du farer opp for de minste ting og tåler ikke innvendinger, akkurat som din mor, hun tålte ikke å bli irettesatt, akkurat som du. Du er blitt akkurat som din mor, sier han og snur seg bort, han snudde seg og krysset Torgallmenningen, kastet et blikk opp mot hustakene og leiligheten i syvende etasje; hun tror virkelig hun er noe, tenkte han og gikk over Ole Bulls plass, forbi Hotel Norge, over Festplassen i retning jernbanestasjonen og Danmarksplass; vil hun gjøre det hun ikke får lov til, vil hun stå utenfor treningslokalet som hun pleier?

Flettverket av ulike handlingstrådar skaper ei sterk forteljande kraft. Nett slik den skrivande skildrar farmora, ho som fortel dei same historiene om og om igjen, men kvar gong med ein ny detalj, ei ny historie som tvinnar seg inn i dei gamle, som nye trådar i eit stort broderi, nett slik skaper òg eg-forteljaren eit familieteppe. Alle fragmenta, dei ulike historiene, om mora, faren, om forfattaren sjølv, om arbeid, om flytting, stillstand, skriving, alt glir over i kvarandre, som om alt er same sak. Imot kunsten er stor romankunst og viser Tomas Espedals originale blikk. Kritikarprisen for beste vaksenbok 2009 går altså til Tomas Espedals Imot kunsten. Gratulerer! Prisen er eit trykk av Øyvind Torseter.

Bildet: Tomas Espedal. Foto: Anne Schäffer.

comments powered by Disqus