Hva er en god dansekritikk?
Meningene var mange da Norsk kritikerlag i samarbeid med CODA – Oslo International Dance Festival – diskuterte dansekritikkens funksjon og posisjon i en tid da dansekunsten er i sterk utvikling.
I samarbeid med CODA – Oslo International Dance Festival – ved kunstnerisk og administrativ leder Lise Nordal, arrangerte Norsk kritikerlag ved Seksjon for teater, musikk og dans en åpen Kritikersalong med dansekritikk som tema i Dansens Hus lørdag 24.oktober. Arrangementet var støttet av Institusjonen Fritt Ord.
Ordstyrer var Mode Steinkjer, kulturredaktør i Dagsavisen, og panelet bestod av danser og koreograf Odd Johan Fritzøe, adm.dir. i Den Norske Opera & Ballett Tom Remlov og kritiker og scenekunstkonsulent Melanie Fieldseth.
Sidsel Pape, dansekritiker og ny leder i TMD-seksjonen, ønsket velkommen til møtet som avsluttet årets festival for norsk og internasjonal samtidsdans.
Med godt fremmøte både av profesjonelle dansere og koreografer, studenter, publikum og kritikere og et sterkt engasjement både i salen og panelet, ble dansekritikkens kvalitet og funksjon debattert.
Melanie Fieldseth åpnet debatten med å konstatere at nå da dansekunsten er i eksplosiv utvikling, er dansekritikken nedprioritert – i hvert fall i forhold til annen kunstkritikk.
Dansekritikkens svake posisjon i dagens medier som er rammet av finanskrisen, ble da også et gjennomgangstema i debatten. Dansekritikere i Norge er dårlig betalte frilansere, og mange har som Sidsel Pape betegnet det, kritikk ”som hobby”.
Odd Johan Fritzøe minnet om at kritikken har flere og viktige funksjoner, bl.a. som historisk kilde for ettertiden. Tom Remlov betegnet en god kritiker som ”kollega”, en bærer av kriterier og budskap som formidles på faglige forutsetninger, og minnet om at kvalitet er egenart.
En rekke spørsmålstillinger ble diskutert med innspill både fra panelet og salen: Hvem skriver dansekritikerene for? Redaksjonsledelsen, fagmiljøet, publikum, politikere eller hverandre? Og hva er ”en god kritikk”? En faglig begrunnet refleksjon? En historisk kilde? Kvalitetsformidling? Å synliggjøre dansens egenart? Eller er det viktigste å formidle opplevelser til leserne?
Kritikersalongen som avsluttet CODA-festivalen, ga utvilsomt de tilstedeværende mye å ta med seg videre.
Annette Mürer
