Kritikerlaget

Henrik Rafaelsen mottok årets Teaterkritikerpris

Henrik Rafaelsen er tildelt Teaterkritikerprisen 2004/2005 for rollen som Peer i Robert Wilsons oppsetning av Peer Gynt, et samarbeidsprosjekt mellom Det Norske Teatret, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen.

– Han har ikke bare dokumentert fortrolighet med en form som for norske skuespillere flest må fortone seg fremmed og desperat annerledes; han har samtidig tatt seg den frihet å leke med denne formen på en måte som styrker helheten uten på forstyrrende vis å fremheve aktøren selv. Virtuost og formsikkert, men også rikt nyanserende makter han å gi liv til selve den klassiske karakteren i norsk teater- og dramahistorie, sa Jan H. Landro om prisvinneren.

Kritikerlaget 28. september 2005 PriserTeater
Tale holdt av Jan H. Landro ved utdeling av Teaterkritikerprisen 2004/2005

Som skuespiller har dagens prismottaker lojalt bøyd seg inn under instruktørens krevende konsept for slik å bidra til en teateropplevelse vi knapt har sett maken til på norske scener. Men han har ikke bare dokumentert fortrolighet med en form som for norske skuespillere flest må fortone seg fremmed og desperat annerledes; han har samtidig tatt seg den frihet å leke med denne formen på en måte som styrker helheten uten på forstyrrende vis å fremheve aktøren selv. Virtuost og formsikkert, men også rikt nyanserende makter han å gi liv til selve den klassiske karakteren i norsk teater- og dramahistorie.

Omtrent slik kan telegramversjonen av begrunnelsen for tildelingen av årets Teaterkritikerpris formuleres. Siden Lars Tvinde i 1940, som den aller første, mottok prisen, har den vært delt ut til ytterligere 63 fremragende scenekunstnere, personer som alle har satt dype spor etter seg og samlet utgjør det en kunne kalle norsk teaters stjernerekke. Derfor er det fristende å si at det ikke bare følger forventninger, men også forpliktelser, med å akseptere denne hederen. Dette ikke sagt for å skremme årets prisvinner til å forsvinne ut til venstre …

Kritikerlaget for Teater, Musikk og Ballett disponerer et fond til «belønning for særlig fortjenstfull innsats innen norsk scenekunst». Ifølge statuttene, skal rentene av fondets midler hvert år brukes til å hedre en ny fremragende scenisk innsats i den forløpne sesong. Sesongen vi her snakker om, er altså høsten 2004 og våren 2005.
De som regelmessig leser norske kritikere – det være seg innen scenekunst, film, litteratur eller musikk – vil sikkert forundres over at vi klarer å enes om noe som helst, så sprikende som våre anmeldelser ofte kan virke. Kritikk og anmelderi er jo ingen eksakt vitenskap, og skal heller ikke være det. Men våre kritikerpriser klarer vi årlig å samles om avtakere til. Blant teaterkritikerne skjer det på den måten at vi møtes, drøfter innkomne forslag og gjennom kritiske og konstruktive samtaler når frem til enighet.

Av telegramversjonen skjønner sikkert alle at det er Robert Wilsons Peer Gynt som ligger til grunn for årets tildeling av Teaterkritikerprisen. Det spennende samarbeidsprosjektet mellom Det Norske Teatret, Den Nationale Scene og Festspillene i Bergen, høstet superlativer som «Mektig og rik», «Utsökt vackert» og «En visuell åpenbaring». Sånn sett kunne vi valgt å belønne hele oppsetningen. Men blant kritikerne synes det å herske bred enighet om at Wilson aldri kom helt i mål med sitt djervt tenkte prosjekt. Mens det som skjer før pause virker helstøpt, gjennomført og lysende klart, faller forestillingen litt fra hverandre i de to siste aktene. Riktig nok var noe av dette preget av uferdighet rettet opp da oppsetningen ble overført til Den Nationale Scene og Festspillene i mai, men fremdeles mangler den noe på å være helt vellykket ut fra sine egne forutsetninger.

Det er fristende, om enn litt forenklende, å hevde at Peer Gynt demonstrerer noe vi har sett i andre oppsetninger fra Robert Wilsons hånd – en fare for at skuespillerne skal bli borte i de glitrende visualiseringene. At de blir redusert til marionetter i tablåskapingen fordi så liten vekt legges på teksttolking og så mye søkes uttrykt gjennom bilder og koreografert, stilisert bevegelse.

I en gjennomført forestilling kan det være vanskelig å markere seg, selv for den dyktigste skuespiller. Nå var altså ikke Robert Wilsons Peer Gynt like gjennomført i alle deler. Likevel er det nettopp i de første aktene en skuespiller stikker seg tydelig frem og tegner den unge Peer på en slik måte at han i sitt spill så å si sprenger de rammene Robert Wilson synes å ha lagt. Henrik Rafaelsen er åpenbart lojal mot instruktørens intensjoner. Men han nøyer seg ikke med det, han gir sin rollekarakter en energi og en personlighet som snarere løfter enn bryter med Wilsons prosjekt. Wilsons form for teater krever et uhyre presist samspill mellom tale og musikk, bevegelse og lys i noe som skal gi en estetisk totalopplevelse. Dét kan gå på bekostning av skikkelsenes dybde. Innenfor et slikt scenisk konsept, vil det ofte være tryggest å kjøre safe, i ett og alt gjøre akkurat som instruktøren sier. Men den som er trygg på seg selv og sin egen oppgave, våger å gå skrittet lenger – uten å tre ut av helheten. Slik opplever vi Henrik Rafaelsen i Robert Wilsons Peer Gynt.

I en litt avstandspreget oppsetning som taler mer til intellektet enn til hjertet og således gir de medvirkende mindre å spille på, briljerer Henrik Rafaelsen. Som den unge Peer utstråler han på en og samme tid keitethet og selvsikkerhet, det lekende og det truende, det spørrende og det dominerende. I skjæringspunktet mellom komedie og slapstick, pantomime og klovneteater mister han aldri fokus. Selv i Det Norske Teatrets svære scenerom er han så tydelig nærværende i alt han gjør, eller ikke gjør, at vi trygt kan snakke om en minneverdig scenisk tilstedeværelse. Overbevisende lever han opp til Robert Wilsons krav om å «lytte med kroppen».
For denne prestasjonen ønsker Norsk kritikerlag å hedre Henrik Rafaelsen. Men jeg vil samtidig minne prisvinneren om de før nevnte forpliktelsene forbundet med å motta denne høythengende prisen. I ditt tilfelle, Henrik Rafaelsen, innebærer det også et sterkt ønske – jeg har ikke maktmidler til å bruke ordet krav – om at du i fremtiden også blir hyppigere å se på norske scener! Selv kom jeg i skade for å omtale deg som svensk i min anmeldelse, men kanskje tar din utlendighet snart slutt?
Jeg behøver knapt tilføye at det er en stor glede og ære for meg å få overrekke Teaterkritikerprisen 2005 til en teaterkunstner som på mange måter er blitt en nytt funn i Norge og som har fylt oss med de største forventninger til fremtiden. Med prisen følger, som tradisjonen er, en tegning av Ulf Aas.