Kritikerlaget

Maiko Nishino mottok dansekritikerprisen

Maiko Nishinos er tildelt Dansekritikerprisen 2004/2005 for rollene som Odette og Odile i Svanesjøen.

– Jeg vil påstå at i Svanesjøen gjorde hun de to rollefigurene til sine egne. Hun ble Odette/Odile, to rollefigurer som er absolutt motsetninger. Her fikk hun bruk for sine lange naturlige linjer, og pas de deuxen i andre akt er noe av det mest gjennomførte som har vært vist på Den Norske Operas scene, sa Fredrik Rütter i talen til prisvinneren.

Kritikerlaget 28. september 2005 Krit.sirkelenPriserDans

Tale holdt av Fredrik Rütter ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2004/2005.

Selv med sin unge alder har årets prisvinner måttet ta en rekke seriøse avgjørelser i forbindelse med sitt yrkesvalg, valg som til slutt førte henne til Norge og Nasjonalballetten. I dag er hun her for å motta dansekritikerprisen for 2005. Hun, dermed har jeg allerede avslørt at prisvinneren er en kvinne, begynte ikke å drømme om tåspissko som tre-åring. Hun måtte bli ti år før hun opplevde klassisk ballett på en scene. Det møtet ble skjebnesvangert. Møtet var Kenneth Macmillans Romeo & Juliet, danset av The Royal Ballet. Det var en forestilling som traff henne rett i hjertet. Hun sier at hun forlot teatret nærmest sjokkskadet, og fra det øyeblikket var hun villig til å slutte med basketball og alt annet hun holdt på med, bare hun kunne få lov til å begynne å danse ballett. Muligheten eksisterte i nabolaget og dermed startet en karriere som et enstemmig kritikerkorps i dag gjerne vil hylde med årets pris.

Prisvinneren ble født i Osaka i Japan for femogtyve år siden. Hun var allerede som trettenåring meget høy for sin alder, og den sveitsiske danser og pedagog Hans Meister, som med jevne mellomrom kom til Japan for å undervise, foreslå at hun kanskje ville oppnå mer ved å reise til Europa for å studere. Hun tryglet og ba sine foreldre, hun følte at hun var gammel nok til å kunne reise, og det ble sommerkurs i Sveits i en alder av 14 år. Hun behersket ikke andre språk enn sitt eget, men i dansens verden kan en reise langt og lenge uten nødvendigvis kunne kommunisere muntlig. Meister som har betydd enormt for hennes karriere foreslo at hun burde prøvedanse for The Royal Ballet School og hun kom inn: Der traff hun Katja Zvelirova, tsjekkisk pedagog, som hun mener er den som har gitt henne den teknikk hun besitter i dag, og det er ingen tvil den er god. Vinteren og våren 1999 brukte hun til å reise rundt og prøvedanse for forskjellige kompanier. Ikke alle kompanier lot henne få muligheten til å prøvedanse, her skal det ikke navnes navn, men de uttrykte den oppfatningen at hun hadde feil nasjonalitet. Andre steder mente de at selv om hun var en fantastisk god danser hadde de allerede en japansk danser ansatt, og dermed var kvoten for den nasjonaliteten brukt opp. Det sier dessverre noe om en uakseptabel, ekstrem form for konservatisme innen noen få klassiske dansekompanier.

Da er øyeblikket kommet til at årets prisvinner for første gang setter sine ben på norsk jord, og hennes navn er Maiko Nishino. Hun hadde allerede som aspirant danset både med The Royal Ballet, og med Birmingham Royal Ballet, og kunne nok ha fått en kontrakt der, men nysgjerrig som hun er, ville hun gjerne møte, og danse et repertoar som er bredere enn det som danses på engelske scener. Oslo hadde et slikt repertoar med koreografnavn som tiltalte henne, Kylian, Duato, Balanchine, Tetley, Ek bl. a., og kompaniet hadde også alle klassikerne på plass. Oslo var det siste kompaniet hun prøvedanset for, men det var det første som ringte tilbake og tilbød henne en jobb, en ansettelse hun tiltrådte høsten 1999. Her fant hun det hun ønsket seg, store utfordringer i balletter hun bare hadde drømt om å få danse.

Fra aller første dag ble hun lagt merke til av publikum for sin utrolige utstråling, og i 2005 fant ballettsjef Espen Giljane det naturlig å utnevne henne til solist. Hennes medvirkning i balletter som En Midtsommernattsdrøm, Serenade og Bella Figura kan nevnes, men Maiko Nishino får prisen for sin tolkning av dobbeltrollen Odette/Odile i Svanesjøen. Hun er ikke den første ved Nasjonalballetten som får kritikerprisen for denne rollen, men det sier bare noe om hva denne dobbeltrollen betyr innen den klassiske balletten. Det er enhver danserinnes drøm og skrek å få danse denne tekniske maratonen som krever en så mange fasettert psykologisk utførelse. Uten intelligens faller ethvert forsøk på å komme i mål med oppgaven. Maiko Nishino kom definitivt i mål i en rolle hun bare hadde drømt om å få danse.

Jeg har sett igjennom noen av anmeldelsene jeg har skrevet, og når Maiko Nishinos navn er nevnt, dukker ord og uttrykk opp som sikker teknikk, lange vakre linjer, kveldens absolutte høydepunkt, og at hun var med til å gjøre balletten severdig og til en opplevelse. Jeg vil påstå at i Svanesjøen gjorde hun de to rollefigurene til sine egne. Hun ble Odette/Odile, to rollefigurer som er absolutt motsetninger. Her fikk hun bruk for sine lange naturlige linjer, og pas de deuxen i andre akt er noe av det mest gjennomførte som har vært vist på Den Norske Operas scene. Mykt frasert, uten med et eneste hundredels sekund stopp i bevegelsene, ble hun den hvite svanen. Det er sjelden at en danserinne så vakker og fullendt i rollen som Odette, også klarer å bli Odile, den svarte svanen, den absolutte motsetningen til Odette. Med et uimotståelig glimt i øyet fikk Maiko bruk for all den teknikk hun er i besittelse av, en teknikk som gjør at det visuelt ser helt uanstrengt ut. Hun var i stand til å ta frem det absolutt ytterste fra begge rollefigurene, og det er en sjelden opplevelse.

Maiko har en herlig evne til å se inn i fremtiden. Hun gleder seg stort til å få være med på det privilegium hun opplever det er å få ta et nytt operahus i bruk, og hun ser frem til våren da hun skal tre inn i ekteskapet med sin utkårede Nikolaij. Vi, kritikere og publikum, er takknemlig for at du valgte Nasjonalballetten, og vi er glade for at du til våren skal stå brud med din Nikolaij, fordi det bør bety at vi kan glede oss over din vakre dans i mange år fremover på Den Norske Operas scene.
I år som mange, mange tidligere år er prisen en tegning av vår eminente kunstner og tegner Ulf Aas.